Persiske tepper er ikke det samme som orientalske tepper. Persiske tepper er håndknyttet i 100 prosent ren ull. De er basert på 4 mønster. Mest brukt er ull fra saueskinn. Det er ikke uvanlig å bruke silke og metalltråd sammen med ull. Forskjellene i teppene avhenger av stedene de stammer fra. Vevernes egen smak kommer til uttrykk i teppets utseende.
Mange ulike varianter
Persiske knuter og håndarbeidet reflekterer seg i ditt teppe. Hvert teppe er unikt. Landsbyer hvor de blir laget vektlegger at lover som barnearbeider og lignende ikke skjer. Jentene som hånd-knytter dem er unge for arbeidet krever små hender for stramt og best resultat av trådene. Knutene og ullet sørger for høy kvalitet og slitestyrke. Sølv og gull tråder brukes mye i teppene for vakker utheving av detaljer.
De mest vanlige teppene er anheng-tepper med harmoniske konstruksjoner. Plante og flora utsmykninger laget i ull og silke med tradisjoner fra 1600-tallet. Oppbyggingen med naturlige varianter, langfibret-ull gir det levende aura. Det er minimalt med lo og nupper, og teppet eldes bra. Det har myke flater for føttene, og stilner lyd.
Qum, Saruk, Kazak
Maktabi har solgt mer enn 750000 tepper på 44 år. Som mange teppesalg i Norge, er utvalget preget av variasjoner i fargetoner og møster. Noen er glad i en provins og ønsker Kazak tepper, mens andre noe annet. Nordmenn elsker Persiske tepper fordi de vil ha unike kunstverk med en bestemt kvalitet og farge.
Noen provinser, som Khorasan bruker ull og bomull sammen. Det gir teppet en mykhet og skinn. Khorasan Provinsens vanligste motiv er bladranker, vinranker og blader. Vintage Patchwork-tepper har blomstret motiv og er yngre voksnes tilhengere. Teppene er steinvasket, og gammeldagse fornemme persiske mønster så vidt synlig i teppet. Noen er hele tepper mens andre består av oppkuttede deler. Hamadan Provinsens tepper er laget av ull i tykk røff spunnet natur. De er blå, rød og beige og har 3 kanter i dem.
Knytekunsten
Denne kunsten antas å være mer enn 4000 år gammel og startet for å kopiere skinn av dyr. Senere ble det vanlig med spinning, veving og legge til farger. Tradisjoner med eksklusive former og fargetoner har blitt forvaltet fra en datter til mor og videre. Det er bare kvinnelige vevere som hovedsakelig knytter og vever av egen hensikt. Såkalte bytepper lages med moskeer som fokus og knyttes hovedsakelig av menn.